26.02.2013

Evig eies kun det tapte!


Evig eies kun det tapte!

(25.2.2013)
Det foregår for tiden en noe underlig debatt i DN og Finansavisen initiert av professor Beate Sjåfjell ved det juridiske fakultet i Oslo. Hun har hisset på seg (med et oppgitthetens smil) en rekke fremstående (aksje)eiere ved å fremme den interessante tesen: Aksjonærene eier (nemlig) ikke selskapet! I alle fall ikke på samme måte som en bankkunde eier egne penger (dog har vi en lov om at innskudd inntil 2 millioner er garantert (det vil si at resten ikke(uten videre) kan kreves utbetalt dersom banken ikke er i stand til dette)). Men la nå renter og bankinnskudd være en ting og la oss holde oss til aksjer. Hvis det er slik at aksjonærene ikke eier selskapet, hvem gjør det da? Ingen, i følge professoren. Aksjeselskaper er bare opprettet som en juridisk person uten eiere. Noen eier dog noe i et aksjeselskap; aksjonærene eier aksjene. Aksjene er (var konkret) et fysisk bevis på at det er innbetalt en aksjekapital. Og aksjekapitalen er det økonomiske utgangspunkt for virksomheten i et aksjeselskap. Det er eierskapet til denne verdien som er avgjørende for valg og beslutninger i selskapets øverste organ, generalforsamlingen (i selskaper med bedriftsforsamlingen er noe av denne myndigheten overlatt til dette organet). Nærmere et eierskap synes jeg det er vanskelig å komme.
Hva så om professoren har rett? Gjør hun aksjemarkedet en tjeneste eller bjørnetjeneste ved sitt paragrafrytteri? Åpenbart en bjørnetjeneste! Hun fjerner dagligtalens uttrykksform eierskap i en hver sammenheng. Hva skal nå regjeringen kalle sin eierskapsmelding? Aksjeierskapsmeldingen! Og norsk anbefaling (om) eierstyring og selskapsledelse må omdannes til anbefaling om aksjeeierskapsutøvelse (skjønt det er egentlig noe annet og mer omfattende) og selskapsledelse. Eller har Sjåfjell kanskje noen anbefalinger? I så tilfelle kan hun samtidig ta turen innom Folketrygdfondet og gi dem en liten betenkning om deres årsmelding hvor ordet eierskap er en rød tråd. For ikke å snakke om begrepet Aktivt eierskap, eller ansattes medeierskap. Og Eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet! Det blir med andre ord en ørkesløs debatt som kan føres helt ut i det absurde. Og der har selvsagt ingen interesse av at den skal befinne seg.
Det er en bjørnetjeneste fordi det om mulig fremmedgjør aksjemarkedet ennå mer for «vanlige» mennesker. Verdien av å eie aksjer har som regel blitt sett på som mer enn bare en mulighet for å få en økonomisk avkastning. For de aller fleste av oss har verdien av det å være aksjonær innbefattet verdien av å kunne utøve et eierskap som (del) eier i selskapet. Throne Holst snakket varmt om dette allerede på slutten av tyvetallet, det var et bærende element i selveierdemokratitanken på femtitallet og det har kommet tilbake i form av omfattende eierstyringsregelverk både her hjemme og internasjonalt (ikke minst det siste). Oppfatningen av at å eie aksjer betyr å eie en del av selskapet, er blitt sterkere og mer tydeliggjort gjennom ulike styringsverktøy de senere årene, ikke minst gjennom de omfattende Corporate Governance anbefalingene land etter land introduserer og de tilsvarende omfattende krav til etikk og miljørapportering selskapene pålegges. Hvem, om ikke aksjonærene, har mulighet til å styre selskapet i henhold til disse standardene gjennom styrevalg og generalforsamlingsvedtak. Typisk eierskapsutøvelse.
Så kanskje har vi tapt vårt eierskap slik professor Sjåfjell mener, men til hvem. Ingen! Da må det være tillatt å si: Evig eies kun det tapte!

28.01.2012

MiFID 2 regulerer algoritmehandel

Debatten omkring fenomenet algoritmehandel og High Frequency Trading (HFT) (vi setter likhetstegn mellom disse) har utviklet seg i en litt underlig retning her i Norge. De fleste er, ikke overraskende, negative til HFT, men ut fra ulike ståsteder. Noen argumenter holder vann, mens andre dreier seg mer om at alt var bedre før. Det siste gjelder ikke som argument i debatten.

I korthet dreier algoritmehandel seg om at matematiske algoritmer benyttes som ordresystem for handel (blant annet i børsnoterte aksjer) og at disse legges inn via datamaskiner som er så raske at ordrene bruker nanosekunder for å nå markedet og kan like raskt trekkes ut av markedet. Selvsagt skaper dette stor usikkerhet, særlig hos tradere. De kan ikke med sikkerhet vite om den ordreboken de ser på skjermen er den de faktisk vil handle mot når deres handel effektueres.

Hvis vi isolerer problemet til tradere, kan vi enkelt si at teknologiutvikling alltid har endret «spillet» i disfavør av de som ikke henger med i utviklingen, men på den annen side svært ofte gjort «spillet» mer likt for alle. Jeg setter anførselstegn fordi jeg ikke oppfatter aksjehandel som et spill. Vi så en tydelig demokratisering av børsen som markeds- og handelsplass da vi i 1988 gikk fra det manuelle oppropet på børsen til elektronisk handel. Kongen på haugen i det gamle systemet mistet makt til fordel for de mange nye meglerne.


Hvis derimot argumentene mot HFT/algoritmehandel er at denne aktiviteten fører til et mindre transparent marked og at det tar likviditet ut av markedet, ja, så er det svært alvorlig. Og fører dette igjen til at selskaper ikke vil bruke det åpne børssystemet for å hente kapital, ja, da har man undergravd børsenes funksjon fullstendig. Så langt er det siste ikke helt åpenbart, selv om noen profilerte investorer synes å mene at det kan være tilfelle.

I debatten ropes det nå på at Børsen må gjøre noe og at Finanstilsynet må på banen (regulere HFT på Oslo Børs?). Dette er ganske håpløst hvis man med dette mener at vi i Norge skal få særskilte vilkår for handel i aksjemarkedet. Børsen opplever også konkurranse, og i følge Fidessa ble eksempelvis kun 46,18 prosent av Statoil-aksjene omsatt over Børsen i forrige uke. Særlig ille blir forslagene om særnorske vilkår når ropene kommer fra aktører som vanligvis er fryktelig redde for at vi i Norge skal få ufordelaktige investeringsregimer (les skatter og avgifter) som vil gjøre Norge til et uinteressant investeringsland. Hva ville motargumentet være hvis Finanstilsynet for eksempel foreslo å innføre en Tobin-skatt i Norge?

For den videre debattens skyld, tror jeg alle nå bør følge med i det som skjer internasjonalt. Det er dessverre ikke vi i Norge som har oppfunnet HFT-debatten. Den har gått for fullt i Europa og USA i minst et par år, men siden vi aldri vet hva som rører seg i EU før direktivene kommer tredd nedover hodene våre, lever vi i «splendid isolation» her på berget.

MiFID 2 diskuteres nå i Europa blant alle aktører. I november 2011 la kommisjonen frem sitt forslag for en oppdatering og videreutvikling av MiFID. Dette sammen med debatten i USA rundt den såkalte Dodd-Frank loven, vil føre til at vi får et felles regime for hvordan HFT/algoritmehandel skal reguleres. Og til tross for at EU nesten har nok med å forsøke å løse gjeldsproblemer, er de heldigvis i stand til å ha to tanker i hodet samtidig. Derfor er det nå mest sannsynlig at vi får implementeringen av MiFID 2 allerede i 2013.

Når direktivet kommer, bør det ikke komme som noen overraskelse på verken banker, meglerhus, Finanstilsyn, Børsen eller investorer man må bare begynne å følge med i debatten i EU. Det er der det skjer og det er der regler utformes som gjelder for alle.

MiFID 2 vil introdusere nye reguleringer og sikkerhetsmekanismer rundt HFT/algoritmehandel. Ikke minst fordi slik handel har innebygget visse risikoelementer som kan være systemkritiske. Alle aktører i dette segmentet må få en form for autorisasjon, det vil bli stilt visse krav til likviditeten i ordreboken og det vil bli gjort tiltak (reguleringer) for å hindre økt volatilitet i markedet. Samtidig vil alt som har med clearing, settlement, (oppgjørsaktiviteter) etc. bli underlagt et reguleringsregime som er tilpasset HFT/algoritmehandel. MiFID 2 vil ha som en av målsettingene å øke transparensen i markedet. Ikke minst er dette viktig i forhold til såkalte dark pools og ATSer (alternative elektroniske handelsplattformer), men selvsagt viktig i et hvert henseende.

Kommisjonen vil nå relativt raskt sende direktivutkastet MiFID 2 til EU Parlamentet og til European Council/de enkelte landene. Her vil det bli diskutert og fattet beslutninger om dette som så forhåpentligvis vil settes ut i live i 2013. Jeg håper både Børsen, Finanstilsynet og våre finans- og næringspolitikere vil delta i debatten rundt utformingen av regelverket i fora de har tilgang til. Det gjelder tross alt legitimiteten til aksjemarkedet.

20.12.2011

Ny undersøkelse viser sterkt ønske om bedre kjennskap til selskaper og aksjemarkedet

Gjensidige ASA har fulgt opp AksjeNorges omfattende spørreundersøkelse fra 2007 og 2009 der befolkningen blir spurt om deres forhold til aksjer, aksjesparing og aksjemarkedet generelt. Undersøkelsen bekrefter funnene fra tidligere og viser tydelig at det er stort behov for informasjon og kunnskapsformidling rundt alt som har med aksjer og aksjemarkedet å gjøre.

Når folk blir spurt hvorfor de ikke sparer i aksjer, kommer svarene mangler kunnskap om aksjemarkedet og om selskapene høyt opp. For 2 av 3 spurte er dette viktige begrunnelser for hvorfor man ikke sparer i aksjer. Kunnskap er selvsagt et vanskelig begrep å definere i denne sammenheng, men det er rimelig å tro at noe som verdimessig svinger så sterkt som det aksjemarkedet gjør, oppfattes som lite forutsigbart og dermed vanskelig å forutsi og «forstå». For AksjeNorge er dette selvsagt en stor utfordring, men det positive er at disse faktorene spiller positivt inn hvis man skal spare i aksjer. Jo mer kunnskap og innsikt, jo lavere blir terskelen for å spare i aksjer og fond.

Til tross for befolkningens generelle skepsis til aksjer, viser tall fra VPS som AksjeNorge har fulgt gjennom mange år, at det er10 % flere privatpersoner som eier aksjer i børsnoterte selskaper i dag enn for fem år siden. Gjensidige fikk ved børsnoteringen i 2010 knapt 44.000 aksjonærer, men av disse hadde ca 30.000 aksjer i børsnoterte selskaper fra før. Bare omtrent 5 % av aksjonærene har solgt sine aksjer siden børsnoteringen. Det viser med all mulig tydelighet at den private aksjonær er langsiktig og ikke kjøper for å ta kortsiktige gevinster. Og det bekreftes i undersøkelsen: Folk forbinder aksjer med langsiktighet.

Undersøkelsen gir en god stemningsrapport fra nordmenn om hvordan de opplever aksjemarkedet og sparing i aksjer. Det mest iøynefallende ved svarene er den manglende tilliten folk har til rådgivere og analytikere; de som presumtivt skal ha mest å fare med av kompetanse på området. Den vanlige aksje- og fondssparer har nok et ganske perifert forhold til analytikere og meglere, men får oftere oppfølgning fra sitt forvaltningsselskap. Det er grunn for forvalterne til å titte nærmere på hvordan kommunikasjonen med publikum er og hva som faktisk kommuniseres når 2 av 3 ikke har stor tillitt til de som forvalter pengene deres. Ett forhold er at verdien faller, det skjønner de fleste når aksjemarkedet generelt faller, men det er åpenbart at noe i kommunikasjonen mellom forvalter og sparer ikke stemmer. Dette må det gjøres noe med.

Det er alltid interessant å se hvilke begreper folk forbinder med aksjer og aksjesparing. Begrepene langsiktighet og høy risiko scorer høyest mens gambling og spekulasjon oppfattes av færre som de mest sentrale begrepene rundt aksjer. Da er vel heller ingen tvil om at nettopp langsiktighet har preget de fleste kommentarer, gjerne i kombinasjon med «risiko og avkastning henger sammen». Samtidig ser det ut til at forventningen om store fortjenester i aksjemarkedet ikke lenger er like åpenbart i det bare hver annen mener dette passer som en god beskrivelse på aksjer og aksjesparing. Dette punktet har falt sterkt siden 2007 – undersøkelsen og henger åpenbart sammen med det sterke fallet i aksjemarkedet både i perioden med finanskrise og nå i de senere måneden med gjeldsproblemene i Europa og fall i aksjemarkedet. Samtidig var 2007 toppen på en god oppgangsperiode i aksjemarkedet og da som nå preges svarerne selvsagt av den siste tids hendelser.

Et paradoks i svarene er at faktoren sikker pengeplassering oppfattes av 4 av 5 som svært viktig hvis man skulle spare i aksjer. Samtidig svarer nær like mange at høy avkastning er viktig i denne sammenheng. Sikker pengeplassering og høy avkastning er normalt ikke komplementære begrunnelser for sparing i aksjer eller fond. Forventningen om høy avkastning (oppfattes som høyere enn banksparing og annen vanlig privatsparing), kombineres normalt med aksept av høyere risiko som skal gi meravkastning over tid.

For alle som sparer eller en gang i fremtiden har tenkt å spare i aksjer eller fond, er de viktig å ha så pass innsikt i aksjemarkedet at det ikke kommer som et sjokk at markedet faller når det meldes om resesjonsmuligheter i EU og USA. Her kommer innsikt, forståelse og kunnskap inn. Derfor kommer AksjeNorge til å jobbe videre med sine kunnskapsformidlingsprogram overfor elever, lærere, studenter og folk i sin alminnelighet i årene som kommer. Og ikke minst vil vi fortsette med seminarer og kurs / foredrag for de som i finanssektoren arbeider med privatøkonomisk rådgivning den sammenheng er det tross alt positivt å se at folks tillit til banken fortsatt er høy.

Foto: http://www.flickr.com/photos/sputnik47110815/4100698744/

15.08.2011

Jevn sparing eller alt med en gang?

Debatten går for tiden om det er lurest for en fondsparer å spare jevnt og trutt, eller om hun skal sette alt inn med en gang og la det stå i 10 – 20 år, kanskje lenger. I en undersøkelse Fidelity International (en av verdens ledende forvaltere) har gjort med investering i et av deres fond (og gjengitt i Finansavisen i dag), er fasiten at engangsinvesteringer i nesten alle tidsperioder man kan lage ut av en tyveårsperiode, slår den som sparer jevnt og trutt hver måned. Er da svaret på det evige spørsmålet: timing av markedet eller langsiktig spareavtale, at alle bør sette et beløp inn i aksjefondet og dermed ha gjort sin fondsparing for de neste tyve årene? Svaret på dette er nei for de aller fleste fondspareres del, uavhengig av resultatet av diskusjonen. Det er (minst) tre grunner til det.

For det første: I det virkelige liv vil det nesten alltid være slik at den enkelte som skal gjøre investeringen, vil vurdere frem og tilbake om tidspunktet er riktig. Fordi markedet alltid er i bevegelse og til tider svinger sterkt, vil investeringen ofte bli utsatt i påvente av det ”riktige” tidspunktet. Selv om investeringen skal være i minst 20 år, vil dagens markedssituasjon og forventningen innen en kort tidshorisont, ofte være avgjørende. Du må til slutt gjette og blir i mange tilfeller sittende med en følelse av å ha gjort noe dumt. Inngår du derimot en spareavtale med månedlig innbetaling, vil tidspunktet du starter opp ha mindre avgjørende betydning for deg selv for når du starter. Og da er det som mange sier at du vil oppleve at du aldri investerer alle pengene i et dårlig marked, men avtalen setter deg i stand til å investere uavhengig av om markedet er oppadgående, sidelengs eller nedadgående. Du gjør det mao lettere for deg selv å komme i gang med langsiktig aksjesparing.

For det andre: Den vanlige månedssummen som investeres i et aksjefond fra private fondsparere, er vel 600 kroner. Det tilsvarer 144.000 spart over 20 år. Hvor mange har egentlig 144.000 å investere på en gang? Langt fra alle, og i alle fall ikke alle 30- og 40 åringer. Og det er disse som skal ha 20 års sikt og vel så det. Diskusjonene er altså kun akademisk. Det man skal spørre seg er om dette i et langt løp er fornuftig, risikoen tatt i betraktning. Og der synes alle å være enige enten man er tilhenger av timing eller ei. Aksjesparing over så lang tid gir meravkastning i forhold til alternativ sparing, gjerne bank eller obligasjoner.

For det tredje: Spareordningen er svært fleksibel. Den kan til en hver tid tilpasses den enkeltes økonomiske situasjon. I tider hvor man har litt mer romslig økonomi, kan den økes og i motsatte tilfeller kan den minskes. Mange gjør det første, få det siste. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi en litt dårligere økonomisk situasjon ikke blir vesentlig dårligere ved at en ”utgift” på 600 koner en måned tas bort. Man fortsetter mao sparingen (kanskje litt redusert)selv i en periode hvor den personlige økonomien er litt svakere. Og over tid vil man oppleve at små beløp i aksjemarkedet blir store bare man har tålmodighet nok.

Til slutt et fjerde forhold som gjelder all fondsparing; engangsbeløp eller spareavtale. Alle kan inngå uttaksavtale. En dag skal man nyte av sparingen. Da kan det være smart å ta ut et fast beløp eller en fast prosentandel av den samlede fondsverdien og la resten stå i fondet. Det er en egen, men særdeles interessant historie.


Foto: Flickr/MyTudut

06.04.2011

Islegger KLAS - private aksje- og fondsparere ”persona non grata” .

Finansdepartementet har avsagt dom over forslaget om likebehandling av aksjonærer i Norge. Dessverre vil departementet fortsette praksisen med bare å la investorer som kan etablere (og som har etablert) investeringsselskap, få anledning til å reinvestere hele utbyttet ubeskattet i nye aksjer og la gevinsten forbli ubeskattet på investeringsselskapets konto. Den vanlige kvinne og mann må fortsatt betale løpende gevinstbeskatning og utbytte (fratrukket skjermingsfradraget). Dette er betydelig forskjellsbehandling av aksjonærer i Norge. Jeg konstaterer til min skuffelse at den nåværende regjering ikke har noe særlig behov for å fremme konkurranse i finansmarkedet blant tilbydere av privat aksje- og fondsparing, og heller ikke er så veldig opptatt av at publikum skal kunne spare mest fornuftig i aksjer og fond.

Det positive er at regjeringen bruker mye tid på motargumenter når det gjelder den foreslåtte modellen. Men noen argumenter er dessverre oppkonstruerte. Den hevder bl.a. at det kan være et problem at folk får et latent skattekrav i form av fremtidig gevinstbeskatning. Ja, men har man gevinst, har man jo også noe å betale skatten med. Et annet forhold som trekkes frem, er at dette blir veldig komplisert i motsetning til dagens enkle, oversiktlige regler og informasjon fra Skattedirektorartet. Til det er å si at i bl.a. Veidekke må de være usedvanlig trege, siden de har to personer på heltid for å hjelpe sine ansatte som eier aksjer direkte for at de skal kunne trenge gjennom den ”enkle og oversiktlige” informasjonen fra Skattedirektoratet.

Jeg undrer meg over hvorfor det alltid skal være så veldig komplisert å gjøre noen forbedringer for den private aksjeeier og fondsparer, mens alt tilsynelatende er mulig når det gjelder institusjonelle og profesjonelle eiere og investorer. Jeg tror det har noe med viljen til å se verdien av det direkte private eierskap. Staten er blitt en for stor eier til å se verdien av den vanlige kvinne og manns interesser i norsk næringsliv, viljen til å akseptere at privat kapital fra vanlige mennesker har noen verdi for norsk næringsliv. Det er synd. Norsk næringsliv trenger ikke bare privat kapital, det trenger en befolkning som er interessert i næringslivet, som er opptatt av selskapene og deres konkurranseevne, og som forstår at nyskaping og innovasjon over tid er det som skal til for at deres sparing får max god avkastning. Direkte eierskap skaper denne innsikt og interesse.

Men ta det helt med ro. AksjeNorge og jeg kommer til å fortsette vårt arbeid.

17.03.2011

KLAS – kinderegget for privat aksje- og fondsparing

Å spare i aksjer og fond har en rekke positive sider ved seg. Forhåpentligvis skal det over tid gi spareren meravkastning og dessuten bidra med kapital til næringslivet. En viktig side ved vårt økonomiske system dreier seg om at bedrifter får tilgang til den kapital de trenger fra private investorer, store som små. Politikere i Norge er bare sånn passe interessert i det. Som tidligere finansminister Kristin Halvorsen sa i et møte jeg hadde med henne (fritt etter hukommelsen): Jeg kommer ikke til å foreta meg noe som skal stimulere til aksjesparing, men jeg kommer heller ikke til å gjøre det motsatte. Det er rene ord for pengene.

En ting er at enkelte politikere ikke vil stimulere til aksjesparing, en annen ting er å beholde et system som forskjellsbehandler store private og profesjonelle investorer og hundretusener av private aksje- og fondsparere. Dette er kjernen i saken. Vi har i Norge en skattelovgivning der den såkalte fritaksmetoden gjør det mulig for de som har opprettet et aksjeselskap med formål utelukkende å investere i aksjer og aksjerelaterte produkter (bl.a. fond), å flytte sine investeringer dit de til en hver tid mener gir best avkastning. Dette kan de gjøre uten å måtte ta hensyn til om salget / flyttingen utløser skatteplikt eller ei. Skatten skal betales den dagen pengene flyttes over til vedkommendes private konto. Staten får sine skatteinntekter når den tid kommer, men investoren har fått muligheten til i perioder å redusere risikoen i plasseringen når det har vært viktig, og har kunnet flytte den fra mindre interessante plasseringer til andre som har gitt bedre avkastning.

Her gjør loven en stor forskjell, og lovgiver (les Stortinget) har velsignet forskjellen. Private aksje- og fondsparere har ikke denne muligheten. Hvis jeg som følge av stor usikkerhet i markedet, ønsker å plassere sparepengene mine i bank eller obligasjoner i en periode, kan jeg ikke gjøre det uten at avkastningen blir beskattet selv om hensikten min er å være langsiktig sparer hele tiden. Og er jeg ikke fornøyd med min forvalters forvaltning, blir det tilsvarende. Pengene mine føles og er ofte reelt innelåst.

Et interessant eksempel illustrerer behovet for KLAS ganske godt. I Veidekke eier private aksjonærer direkte 25 % av aksjene, mot 4 % på børsen i snitt. Etter at utbytteskatten ble innført, har avkastningen til de private aksjonærene falt, mens de institusjonelle og profesjonelle har opprettholdt sin avkastning. Halvparten av avkastningen har kommet som utbytte, halvparten gjennom kursstigning. Skattesystemet favoriserer de profesjonelle på bekostning av de private. Ikke minst er dette mer enn et tankekors for et selskap med så stor ansatteeierandel som Veidekke (og for alle andre selskaper med aksjespareprogrammer for ansatte). Det kan på sikt bidra til at programmet, én av de kritiske suksessfaktorene for selskapet, faller bort. Utfordringen synliggjøres godt når vi ser på en ansatt som mottar 100.000 i utbytte og som må betale 26.000 i utbytteskatt (redusert fra 28.000 som følge av skjermingsfradraget) og 22.000 i formueskatt. Han eller hun har 52.000 igjen til investering i nye veidekkeaksjer! En profesjonell investor eller en som investerer gjennom sitt AS, har 100.000 til disposisjon. Det blir ganske meningsløst når Finansdepartementet foreslår at spareren skal låne de 48.000 til lav rente for å kompensere beløpet som er gått til skatt.

Hvorfor denne forskjellen? Hvorfor skal det ikke være likebehandling av aksjonærer? Hvorfor kan vi ikke i Norge legge til rette for at privatpersoner skal kunne eie aksjer i eget selskap og / eller i andre børsnoterte selskaper på lik linje med profesjonelle investorer?

KLAS står for Konto For Langsiktig Aksjesparing. Gjennom KLAS vil private aksjonærer og andelseiere beskattes på lik linje med profesjonelle investorer og de som har opprettet investeringsselskap (AS). KLAS er praktisk gjennomførbart ved at bankene, meglerhus og forvaltningsselskaper tilbyr en pakke eller kontoløsning som består av en verdipapirkonto (gjerne VPS-konto) og en tilknyttet bankkonto. Avkastningen som følger av handler og overføringer mellom kontoene i KLAS beskattes ikke. Beskatning skjer på vanlig måte når pengene tas ut av KLAS.

Nå ligger KLAS i Finansdepartementet. Der bør det ikke ligge for lenge, men settes ut i livet så snart som mulig. Finanskrisen gav klar beskjed til politikere og andre at det må settes inn tiltak som kan hindre eller redusere risikoen for nye finanskriser. Gode rammevilkår for privat sparing i aksjer og fond vil være en del av disse tiltakene. Dette er ikke et spørsmål om å gi skattelette til de som har mye fra før, men å ta i bruk nødvendige stimulanser som kan bidra til fremtidig verdiskaping og sikrere arbeidsplasser gjennom økt fokus blant alle ansatte på å skape og opprettholde en bærekraftig virksomhet. KLAS likestiller alle aksjonærer og investorer, og stimulerer alle til aktiv, langsiktig sparing. Kan en finansminister ønske seg noe mer?

John Peter

Velkommen til John Peters blogg

Velkommen til min første blogg. Etter å ha drevet AksjeNorge i 17 år er det på tide å kommunisere på denne måten i tillegg til foredrag, forelesninger, avisartikler og noen intervjuer nå og da. På min blogg kommer jeg til å henvende meg til deg som er interessert i det som skjer i aksjemarkedet, og ikke minst til deg som sparer i aksjer og i aksjefond. Men det er klart at alle som har interesse for egen økonomi og særlig egen, langsiktig sparing, vil kunne finne synspunkter å forholde seg til på min blogg.

Jeg har tre forhold som opptar meg sterkt når det gjelder aksjer og publikum. For det første er jeg opptatt av at alle på videregående skole og på universitet og høyskoler skal få mer innsikt i aksjemarkedet og bedre forstå sammenhengen mellom verdiskaping og aksjemarkedet. For meg er det ganske underlig at det som er den viktigste kilden for kapital til næringslivet og som dermed gir grunnlaget for vekst, nyskaping og verdiskaping, knapt nevnes i pensum eller er tema. Eller som min engelskspråklige ”kollega” på Nannestad vgs sa: Personally, I think our education system ignores financial management and financial planning. For å dekke noe av dette behovet lager vi filmer, oppgaver og konkurranser for elever og studenter. Her på bloggen vil jeg omtale noe av det jeg synes er særlig interessant og kanskje kontroversielt når det gjelder informasjon om aksjer og aksjemarkedet, rettet mot denne målgruppen.

For det andre mener jeg at alle nordmenn, kvinner og menn, bør spare langsiktig i aksjemarkedet. Det gjelder fondssparing, som nok er det mest aktuelle for svært mange, men også sparing i enkeltaksjer. Nordmenn er verdensmestre i sparing og investering i bolig, hytter og eiendom, men vi ligger på jumboplass sammen med ungarere når det gjelder aksje- og fondssparing. Hvorfor det er slik, har både enkle forklaringer og mer komplekse sammenhenger som årsak. Et forhold som mange påpeker, er mangel på kunnskap og innsikt. Jeg tror vi har en tendens til å overdrive dette og bruke det som en unnskyldning for ikke å delta i aksjemarkedet. Dessuten er det slik at mange over lang tid har vært veldig flinke til å fortelle både hvor vanskelig det er og at det egentlig ikke er noe for ”vanlige” mennesker å delta aktivt i. Jeg forsøker gjennom AksjeNorge å arrangere seminarer, aksje- og fondskvelder og en rekke andre ting for å bedre på denne situasjonen. På bloggen vil jeg kommentere slike forhold.

For det tredje er jeg oppatt av rammevilkårene for den enkeltes mulighet til å delta i aksjemarkedet. Det gjelder vilkår for enklere måter å spare på, som for eksempel etableringen av aksjesparekontoløsningen KLAS, og det kan gjelde rammevilkårene for ansattes medeierskap i bedrifter. Dette siste har vi i AksjeNorge vært opptatt av lenge, og jeg vil si noe om disse forholdene på bloggen. Når AksjeNorges styreleder Terje Venold i Veidekke sier at ”de ansattes langsiktige og betydelige medeierskap har vært en av Veidekkes viktigste suksesshistorier siden selskapet ble børsnotert i 1986”, betyr det at det bør være av interesse hvordan rammevilkårene for medeierskap er.

På bloggen vil jeg også kunne kommentere dagsaktuelle forhold i aksjemarkedet og komme med synspunkter på nyheter som er relevante for den private sparer.

John Peter