Evig eies kun det tapte!

(25.2.2013)

Det foregår for tiden en noe underlig debatt i DN og Finansavisen initiert av professor Beate Sjåfjell ved det juridiske fakultet i Oslo. Hun har hisset på seg (med et oppgitthetens smil) en rekke fremstående (aksje)eiere ved å fremme den interessante tesen: Aksjonærene eier (nemlig) ikke selskapet! I alle fall ikke på samme måte som en bankkunde eier egne penger (dog har vi en lov om at innskudd inntil 2 millioner er garantert (det vil si at resten ikke(uten videre) kan kreves utbetalt dersom banken ikke er i stand til dette)). Men la nå renter og bankinnskudd være en ting og la oss holde oss til aksjer. Hvis det er slik at aksjonærene ikke eier selskapet, hvem gjør det da? Ingen, i følge professoren. Aksjeselskaper er bare opprettet som en juridisk person uten eiere. Noen eier dog noe i et aksjeselskap; aksjonærene eier aksjene. Aksjene er (var konkret) et fysisk bevis på at det er innbetalt en aksjekapital. Og aksjekapitalen er det økonomiske utgangspunkt for virksomheten i et aksjeselskap. Det er eierskapet til denne verdien som er avgjørende for valg og beslutninger i selskapets øverste organ, generalforsamlingen (i selskaper med bedriftsforsamlingen er noe av denne myndigheten overlatt til dette organet). Nærmere et eierskap synes jeg det er vanskelig å komme.

Hva så om professoren har rett? Gjør hun aksjemarkedet en tjeneste eller bjørnetjeneste ved sitt paragrafrytteri? Åpenbart en bjørnetjeneste! Hun fjerner dagligtalens uttrykksform eierskap i en hver sammenheng. Hva skal nå regjeringen kalle sin eierskapsmelding? Aksjeierskapsmeldingen! Og norsk anbefaling (om) eierstyring og selskapsledelse må omdannes til anbefaling om aksjeeierskapsutøvelse (skjønt det er egentlig noe annet og mer omfattende) og selskapsledelse. Eller har Sjåfjell kanskje noen anbefalinger? I så tilfelle kan hun samtidig ta turen innom Folketrygdfondet og gi dem en liten betenkning om deres årsmelding hvor ordet eierskap er en rød tråd. For ikke å snakke om begrepet Aktivt eierskap, eller ansattes medeierskap. Og Eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet! Det blir med andre ord en ørkesløs debatt som kan føres helt ut i det absurde. Og der har selvsagt ingen interesse av at den skal befinne seg.

Det er en bjørnetjeneste fordi det om mulig fremmedgjør aksjemarkedet ennå mer for «vanlige» mennesker. Verdien av å eie aksjer har som regel blitt sett på som mer enn bare en mulighet for å få en økonomisk avkastning. For de aller fleste av oss har verdien av det å være aksjonær innbefattet verdien av å kunne utøve et eierskap som (del) eier i selskapet. Throne Holst snakket varmt om dette allerede på slutten av tyvetallet, det var et bærende element i selveierdemokratitanken på femtitallet og det har kommet tilbake i form av omfattende eierstyringsregelverk både her hjemme og internasjonalt (ikke minst det siste). Oppfatningen av at å eie aksjer betyr å eie en del av selskapet, er blitt sterkere og mer tydeliggjort gjennom ulike styringsverktøy de senere årene, ikke minst gjennom de omfattende Corporate Governance anbefalingene land etter land introduserer og de tilsvarende omfattende krav til etikk og miljørapportering selskapene pålegges. Hvem, om ikke aksjonærene, har mulighet til å styre selskapet i henhold til disse standardene gjennom styrevalg og generalforsamlingsvedtak. Typisk eierskapsutøvelse.

Så kanskje har vi tapt vårt eierskap slik professor Sjåfjell mener, men til hvem. Ingen! Da må det være tillatt å si: Evig eies kun det tapte!