Debatten går for tiden om det er lurest for en fondsparer å spare jevnt og trutt, eller om hun skal sette alt inn med en gang og la det stå i 10 – 20 år, kanskje lenger. I en undersøkelse Fidelity International (en av verdens ledende forvaltere) har gjort med investering i et av deres fond (og gjengitt i Finansavisen i dag), er fasiten at engangsinvesteringer i nesten alle tidsperioder man kan lage ut av en tyveårsperiode, slår den som sparer jevnt og trutt hver måned. Er da svaret på det evige spørsmålet: timing av markedet eller langsiktig spareavtale, at alle bør sette et beløp inn i aksjefondet og dermed ha gjort sin fondsparing for de neste tyve årene? Svaret på dette er nei for de aller fleste fondspareres del, uavhengig av resultatet av diskusjonen. Det er (minst) tre grunner til det.
For det første: I det virkelige liv vil det nesten alltid være slik at den enkelte som skal gjøre investeringen, vil vurdere frem og tilbake om tidspunktet er riktig. Fordi markedet alltid er i bevegelse og til tider svinger sterkt, vil investeringen ofte bli utsatt i påvente av det ”riktige” tidspunktet. Selv om investeringen skal være i minst 20 år, vil dagens markedssituasjon og forventningen innen en kort tidshorisont, ofte være avgjørende. Du må til slutt gjette og blir i mange tilfeller sittende med en følelse av å ha gjort noe dumt. Inngår du derimot en spareavtale med månedlig innbetaling, vil tidspunktet du starter opp ha mindre avgjørende betydning for deg selv for når du starter. Og da er det som mange sier at du vil oppleve at du aldri investerer alle pengene i et dårlig marked, men avtalen setter deg i stand til å investere uavhengig av om markedet er oppadgående, sidelengs eller nedadgående. Du gjør det mao lettere for deg selv å komme i gang med langsiktig aksjesparing.
For det andre: Den vanlige månedssummen som investeres i et aksjefond fra private fondsparere, er vel 600 kroner. Det tilsvarer 144.000 spart over 20 år. Hvor mange har egentlig 144.000 å investere på en gang? Langt fra alle, og i alle fall ikke alle 30- og 40 åringer. Og det er disse som skal ha 20 års sikt og vel så det. Diskusjonene er altså kun akademisk. Det man skal spørre seg er om dette i et langt løp er fornuftig, risikoen tatt i betraktning. Og der synes alle å være enige enten man er tilhenger av timing eller ei. Aksjesparing over så lang tid gir meravkastning i forhold til alternativ sparing, gjerne bank eller obligasjoner.
For det tredje: Spareordningen er svært fleksibel. Den kan til en hver tid tilpasses den enkeltes økonomiske situasjon. I tider hvor man har litt mer romslig økonomi, kan den økes og i motsatte tilfeller kan den minskes. Mange gjør det første, få det siste. Hvorfor det? Ganske enkelt fordi en litt dårligere økonomisk situasjon ikke blir vesentlig dårligere ved at en ”utgift” på 600 koner en måned tas bort. Man fortsetter mao sparingen (kanskje litt redusert)selv i en periode hvor den personlige økonomien er litt svakere. Og over tid vil man oppleve at små beløp i aksjemarkedet blir store bare man har tålmodighet nok.
Til slutt et fjerde forhold som gjelder all fondsparing; engangsbeløp eller spareavtale. Alle kan inngå uttaksavtale. En dag skal man nyte av sparingen. Da kan det være smart å ta ut et fast beløp eller en fast prosentandel av den samlede fondsverdien og la resten stå i fondet. Det er en egen, men særdeles interessant historie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar